Min egenerfaring med spiseforstyrrelser!
Gillon Klinikken er tilbudet som manglet da jeg var syk.
Tenk om det fantes et sted foreldrene mine kunne kontakte når de så hvor mye jeg slet, men ikke ble tatt på alvor av helsevesenet. Tenk om jeg kunne fått hjelp av behandlere med ekspertise på spiseforstyrrelser i den tidlige fasen av sykdommen, istedenfor å bli sendt til behandlere uten erfaring og kompetanse. Tenk om jeg kunne ha blitt møtt med forståelse og omsorg av helsepersonell når jeg var redd, fortvilet og forvirret. Tenk om jeg kunne ha fått riktig hjelp så vi kunne stoppet sykdomsutviklingen. Tenk om jeg kunne unngått et alvorlig sykdomsforløp. Tenk om jeg hadde sluppet å leve med senskader.
En spiseforstyrrelse utvikler seg ofte sakte og over flere år. Lenge kjente jeg på at noe ikke var som det skulle. Jeg følte på et høyt stressnivå rundt måltider og et endret forholdt til mat, kropp og trening. Matglede ble erstattet med matfrykt og treningsglede ble erstattet med tvang. Jeg følte meg besatt av å vite hvor mange kalorier maten jeg spiste inneholdt og hvor mye kroppen min veide. Jeg hadde ett mål i livet og det var å bli så liten som overhodet mulig. Helst så liten at jeg til slutt forsvant.
Jeg forsto at noe var galt. Tankene og handlingene føltes ikke som mine egne, men jeg klarte ikke å tenke annerledes eller å slutte med de skadelige handlingene. Å sulte var ekstremt vondt, men samtidig så godt. Jeg følte ikke lenger på angst, depresjon og sorg når sulten herjet. Å ha stålkontroll på kalorier og egen vekt føltes trygt når frykten for det ukjente var sterk. Jeg fant en mening med livet når alt føltes ufattelig vondt og meningsløst.
Jeg fortalte etter hvert hvordan jeg hadde det til en av mange behandlere jeg ble sendt til da jeg var fylte 18 år. Jeg var for gammel til å få hjelp av BUP, men ikke «syk nok» til å få videre hjelp innen helsevesenet. Behandleren fnyste avvisende. Jeg følte meg dum og flau, og lovet meg selv at jeg aldri skulle fortelle dette til noen igjen. Kort tid senere var tilstanden alvorlig.
I siste liten fant foreldrene mine en behandler som tok meg på alvor. Helsetilstanden ble sjekket og jeg ble sendt rett på sykehuset. Etter et lengre opphold på akuttmottaket fikk jeg fortsette behandling hjemme med oppfølging av lege og behandler. Privat helsehjelp ble redningen for meg, men jeg kunne så inderlig ønske vi hadde hatt dette tilbudet tidlig i sykdomsforløpet.
Vi vet at prognosene for å bli helt frisk er bedre ved tidlig intervensjon, derfor er Gillon Klinikken her for alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp og deres pårørende - også de som ikke er diagnostisert med en spiseforstyrrelse.
Gillon Klinikken er det tilbudet jeg manglet da jeg var syk.
«Skrevet av: Tonje Meinstad Aaserud»
«fotograf: Silje Holter, studio S».